Dette er bare trist, så utrolig trist. Jeg besøkte selv Utøya i 1991 som AUF-medlem og fikk oppleve det paradis på jord Utøya er. Den åpenheten og folkeligheten som vi i Norge er blitt så vant med har imidlertid fått seg en kraftig knekk.
Først går mine tanker til alle de som er berørt av massakren på Utøya og i Regjeringskvartalet. Hele verden føler med dere i denne tunge tid.
Jeg husker tilbake til mitt første besøk utenfor 10 Downing Street i London, den engelske statsministers residens. Det var høsten 1981, jeg hadde bodd i Poole, Dorset, England i kun noen måneder og besøkte London for første gang. I tillegg til å besøke Madame Tussauds, The Tower of London og mange andre av de vanlige turistattraksjonene tok mine foreldre min bror og meg med til 10 Downing Street. Jeg tenkte ikke mye over det den gangen, men kun en enslig Bobby stod vakt utenfor og vi kunne komme så nærme som rundt fem meter fra inngangsdøren.
I 1983 mistet det politiske England dyden. IRA bombet først Harrods i desember for deretter å følge opp med en ny bombe på landsmøtet til The Conservatives i Brighton 12. oktober året etter. Jeg husker det veldig godt, da jeg fylte 13 år den dagen. Fem mennesker mistet livet, men alle regjeringsmedlemmene i Thatchers regjering overlevde.
England samlet seg og kom styrket ut av hendelsen, men dessverre med noen bieffekter. Etter IRAs herjinger har sikkerheten vært satt i høysete i England, forståelig nok. Sikkerheten må komme først, men det er utrolig trist. Neste gang jeg besøkte 10 Downing Street sammen med klassen min fra Uplands School var det ikke lenger mulig å komme lenger enn til inngangen til Downing Street. Den enslige Bobbyen var byttet ut med mengder med politi med skuddsikre vester og maskinpistoler.
Høsten 1997 jobbet jeg som journalist i Økonomisk Rapport og skulle gjøre en story på daværende finansminister Jens Stoltenberg. Jeg fikk etter mye om og men kontakt med hans personlige sekretær Frode Jacobsen sent en kveld og han sa etter rådslag med Jens at jeg kunne henge meg med dem på privatflyet til London morgen etter da de skulle besøke Tony Blair og Labours landsmøte i nettopp Brighton, 13 år senere.
Da vi kom til Brighton fikk jeg sjokk. Jeg som var vant med AUFs landsmøter på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet og åpenheten på landsmøtene til alle de ulike partiene i Norge følte at det var vanskeligere å komme inn bak murene på Fort Knox. Jeg brukte tre timer på å komme meg inn og måtte gjennom flere sikkerhetssjekker på veien. Lille naive meg var en erfaring rikere.
Jeg bor på Frogner i Oslo og har mange ministre som naboer. Rett bort i gata bor Trond Giske, Sigbjørn Johnsen og mange flere. Man treffer dem på gata og hilser, man treffer dem på de lokale matforretningen og man kan ta en prat. Det er det som er demokrati, det er det jeg elsker med Norge. Åpenheten. Folkeligheten.
Hver dag spaserer jeg som mange rundt 50 meter fra der bomben i regjeringskvartalet eksploderte mellom kontoret til Edge Capital og min kones kafé Cafe Fiasco. Min vanlige rute har jeg nok gått for siste gang. Jeg håper bare at de sikkerhetsendringene som kommer ikke blir så ille som i de fleste andre land. Men sikkerheten må komme først, så dette blir en avgjørelse for de involverte myndigheter.
Om ikke det blir så ille her i Norge som jeg opplevde på Labour landsmøtet i 1997, så er nok dessverre tiden hvor regjeringsmedlemmer kan ferde fritt rundt til enhver tid over.
Til slutt vil jeg igjen sende mine dypeste tanker til alle involverte i denne tragedien. Jeg har lest bloggen til Prableen Kaur, en meget dyp og rørende fortelling om opplevelsen under og timene etter denne syke mannens handlinger. Dette er en av mange skildringer som rører oss alle sterkt.
Les Prableen Kaurs dype skildring her
Norge blir ikke det samme igjen. Vi er et lite land, alle kjenner alle og dette gjør vondt, veldig vondt for alle nordmenn. Men vi kommer til å komme ut av dette marerittet mer samlet enn noen gang og sterkere enn noen gang. Vi skal ikke la en tulling knekke oss.
Ole
